Sanitet er en militær våpenart som omfatter det militære helsevesen. Sanitetens oppgave er å sørge for styrkenes hygiene og behandle og forebygge skader og sykdom.
Historie
I det første århundre e.Kr. hadde romerne en «piluttrekker» i hver kohort. Fram til 1800-tallet lå medisinsk hjelp på slagmarken på samme primitive nivå. Det var vanlig for en hær i felten å miste like mange menn på grunn av sykdom og infeksjoner som i kamp. Historisk sett hadde ikke sanitet høy prioritet. En oberst Walton i boken History of the British Standing Army konkluderte med at sanitet og feltprest var like lite vitale for at en hær skulle kunne løse sitt oppdrag.
Romerne hadde, i tillegg til pilutrrekkeren nevnt over, også en lege i hver legion. De bygde også ut et sykehussystem, som førte til at i hver befestning var det et valetudinarium som skulle behandle syke og sårede. Som med så mange andre romerske framskritt gikk dette også i glemmeboken da Romerriket gikk under.
Det var ikke før normannernes invasjon av England på 1000-tallet at man igjen skriver om militærmedisin. Hver normannerhøvding hadde med seg en med spesielt ansvar for å behandle syke og sårede, vanligvis en munk. Den medisinske kunnskapen var dårlig, og en vanlig behandlingsform var årelating. Etter at paven erklærte på 1100-tallet at munker ikke skulle spille blod, overtok barbererne munkenes plikter. Bare den medisinske teorien ble ivaretatt av munkene.
Etter hvert som krutt og skytevåpen kom i bruk ble skadene mer mangeartede og flere behandlingsmåter kom i bruk. Man hadde innsett at blødning fra sår måtte stoppes, men på tross av dette fortsatte praksisen med årelating lenge. Innen regjeringsperioden til Elizabeth I av England hadde hvert kompani i den engelske hæren sin egen kirurg og litt medisinsk utrustning. Innen den engelske borgerkrigen ble det satt opp noen få militære hospitaler, og et mer organisert sanitetsvesen. En ekspedisjon på den tiden til de vestindiske øyer inkluderte verdens første hospitalskip.
Etter det engelske monarkiet ble gjeninnsatt i 1660 ble en permanent hær satt opp. Her ble også stillinger for kirurger i hvert regiment inkludert. Denne stillingen var dessverre lite attraktiv, med få muligheter for forfremmelse.
I Norge nevnes militær sanitetstjeneste for første gang under Hannibalfeiden omkring 1645 i form av en feltskjær som var håndverker, ikke lege. Det har imidlertid vært legekyndige folk knyttet til militær aktivitet tidligere (en legekone,nevnes i forbindelse med slaget på Stiklestad i 1030). I fredstid var en feltskjær barberer og tilhørte ofte barberlauget. Etter opprettelsen av Universitetet i Christiania 1811 og medisin kom inn som fag i 1814, kom kirurgi til å inngå som en del av utdannelsen og feltkirurgyrket døde ut i Norge.
Det neste framskrittet innenfor militærmedisinen kom med John Hunter på 1700-tallet. Han er kjent for sitt arbeid innen anatomien og kirurgi, men spilte også en viktig rolle innenfor militær sanitet. Hans bidrag var først og fremst opprettelsen av felthospitaler, som kunne virke nærmere fronten og gjorde at de sårede slapp en strabasiøs tur for å bli behandlet. Han var også med på å heve terskelen for amputasjoner noe.