Krevde opptil 15 manns betjening
Lading og avfyring av kanoner var en høyst spesialisert del av krigføringen. Selv små kanoner på land krevde en stab på minst fem mann, og store skipskanoner ble bemannet av rundt 15 kanonérer samt enda flere sjøfolk som trakk skytset på plass når det var ladd.
Artillerioffiseren måtte ha kjennskap til fysikkens lover, kjemiske prosesser og ha et
presist blikk for avstand og nivåforskjeller. Samtidig var han avhengig av at mannskapet kunne handle uten at de hele tiden måtte instrueres.
Hver mann måtte kjenne både sine egne og resten av besetningens plikter slik at han alltid var klar når det ble hans tur til å utføre sin del av ladeprosessen.
Amatører kunne forringe skuddhastigheten – eller i verste fall utløse en eksplosjon som fikk kanonen til å gå i fillebiter og ta livet av alle artilleristene.
Klar kanon trinn for trinn:
- Løpet fuktes med en svamp. Væsken skal slukke gnister og fjerne kruttslam og urenheter fra løpet.
- Kruttladningen føres ned i løpet. Så følger en forladning av vatt, ull eller reip som holder kruttet på plass.
- Kulen drives på plass med en ladestokk. Enda en forladning trykkes ned foran kulen før alt stampes sammen.
- En såkalt rømnål presses ned i fenghullet for å sikre fri passasje til kruttladningen. Deretter helles krutt i hullet.
- En luntestokk brukes til å antenne fengkruttet, som får kruttladningen til å gå av. Gasser får kulen til å fly fremover.
Våre 3 punds saluttkanoner